Hopp til innhold

Postgirobygget

Det hele begynte som et gag, under marinestudentenes arrangement Ruka i 1994. Det skulle være rockekonsert, Arne Hurlen var siste rest av banset The Pissed Off Sons – og et nytt mannskap ble satt sammen for denne anledningen. Settlista bestod bare av coverlåter og bandet dyrket et harry-image til fulle. Neste konsert skulle spilles på Knaus på Studentersamfundet.

Mellom konserten på Ruka ’94 og Knaus-konserten våren 1995, hadde Arne vært hjemme i Rælingen og snekret sammen en CD kalt Postgirobygget – Vennligst lukk døren sammen med kameraten Hein Bergersen. Åndsverket ble så solgt av og til venner og bekjente for at Arne og Hein skulle få igjen gryna de hadde lagt ut. Men plutselig tok det hele ikke så rent lite av og femten hundre eksemplarer var i omløp. Så akkurat som med Lene Marlin noen år senere, var situasjonen nå den at man hadde en meget populær CD ute, uten at det var noe band der til å spille konserter.

Imidlertid hadde The Pissed Off Sons øvd inn noen av Arnes låter til den kommende konserten på Knaus, uten at det var noen åpenbar kobling mellom Postgirbygget-CD’en og The Pissed Off Sons. Dog gikk ryktene fort om at Arne var en av ”sønnene”, så da klokka nærmet seg konsertstart på Knaus stod det et par-tre hundre mennesker utenfor som sild i tønne og ville inn i et konsertlokale som kanskje kunne romme halvparten. Da de heldige var inne, var den ene døra revet av hengslene. Inne i lokalet var det også ting som ikke stemte. En røykmaskin hadde på mystisk vis slått seg på og røyklagt alt som var, inkludert backstage. Bandet gikk like så greit på scenen da røyken var på det tetteste, slik at publikum skulle tro at det der med røykmaskinen var en nøye planlagt effekt. Det slo oss at stemningen var merkbart best da vi spilte Arnes låter, så etter dette ble coverlåtene stort sett lagt på hylla, og låter fra Vennligst lukk døren øvd inn.

Bandet hadde ikke de store ambisjonene. Så etter dette sjøslaget skjedde det ikke mer før høsten ’95. Da hadde Arne og Hein fylt opp enda en demoCD med sanger, vi hadde fått med Øyvind på piano, og etter noen få øvinger spilte vi på Cafe Amsterdam (nå ”Druen”) i Trondheim, under navnet Arne Hurlen og Rikstrygdeverket. Konserten var en suksess, men til tross for den overveldende populariteten gikk bandet litt i dvale igjen etter konserten. Denne høsten spilte de bare to konserter til, en under Uka ’95 og en på Breiflabben pub i Trondheim. Og nå gikk de omsider under navnet Postgirobygget, siden det nå engang var det navnet folk forbandt med sangene.

Det nærmet seg jul 1995 og Arne var i motsetning til oss andre ferdig med studiene og hadde tenkt seg ut i fast arbeid. Planen videre var enkelt og greit å gravlegge bandet. Det var jo bare for moro skyld, og moro hadde det vært. Punktum. Men på dette tidspunktet hadde vår ivrige kamerat Ole Magnus presentert CDene for sin venn Tom Aleksandersen som igjen presenterte dem for sin far Åge og som igjen overbeviste Norske Gram om at de kanskje burde satse på dette. Før Arne rakk hjem til juleferien var kontrakt underskrevet med Norske Gram i Trondheim, og storlansering av langspillplate i juni 1996 planlagt.

Neste stopp var studio, der Melis ble spilt inn. Sangene var tatt fra Vennligst lukk døren og Rivd, og med hjelp av produsent og diverse andre musikere fikk plata sin form.
Før Melis ble gitt ut, var postgirobygget på sin første, lille turnerunde. Som siste akt på denne miniturneen skulle de ha sin første opptreden i storsalen på Studentersamfundet i Trondheim. For et publikum både større og gærnere enn dei hadde vært vant med, skulle det vise seg. Det var fredag 19. april 1996 og de var booket inn som B-band etter hovedartisten Angelique Kidjo. Konserten var gratis for alle som var på huset denne kvelden, og det var litt flere enn de tusen man pleier å ha som grense i storsalen. Klokka ett om natta hadde endelig folkemengden, som senere ble anslått til opp mot 1500 mann, kommet seg inn og konserten kunne begynne. Stemningen i salen kan vel beskrives som et sted mellom kaotisk og hysterisk med positivt fortegn. Ikke tvil om at folk var sulteforet på Postgirobygget i live-sammenheng. Folk divet fra PA-søylene, bannere med PGB på vaiet og golvet gynget så faretruende at de som jobbet i baren under tok seg fri og stengte. Fansen var fornøyd, og det var bandet også.

Et morsomt etterspill etter denne konserten var innspillingen av det ”hemmelige” sporet på Melis. Sangene på dette sporet ville plateselskapet egentlig ikke ha med på plata da de følte de var for drøye. Men etter å ha sett effekten av nettopp disse låtene på publikum på Samfundet ombestemte de seg. Money talks. Bandet benket segi studio med instrumenter, noen venner og en kasse pils, og spilte inn 23 tommer, Stygge Lille Trine og Tenk Om ”live til two-track” som det heter.

Melis solgte bra fra dag én og holdt seg på VG lista i 67 uker. Og det var først i 1997 det tok skikkelig av. Man begynte plutselig å spille En Solskinnsdag på radioen helt uten at plateselskapet eller andre hadde tenkt på den som en hit og promotert den dertil. Kult å se at en låt kan bli populær av seg selv. Melis’ popularitet gjorde at utgivelsen av Essensuell måtte utsettes.

Årene har gått fort, med jevnlig konsertspilling og utgivelsen av platene Supertanker, 4-4-2 og samleskiva Best av Alt. Og siden Best av Alt kom ut i 2003 har det bare vært en eventyrlig økning i antall fans som kommer på konserter. Nå er Postgirobygget aktuelle med CD´n ”Tidløs”

I følge bandmedlemmene har det alltid vært og er nå en enda mer moro å spille i dette bandet, og de holder på så lenge det er gøy og folk gidder å høre på. Og hvis lydmannen deres får rett i sine profetier, står de nok en sommerdag på scenen i Langesund som 70-åringer og synger: Bohemen er død!
Leve Bohemen!