Hopp til innhold

Siden oppløsningen av M2M i september 2002, har Marit Larsen (22) spilt, øvet, skrevet låter og hele tiden jobbet mot sitt første solo-album. ”Under The Surface” er Marits mange tanker gjennom mange år i hennes helt egne musikalske uttrykk.

Etter M2M-sirkuset reiste Marit hjem til Norge og hverdagen. Hun flyttet for seg selv, ble mer selvstendig, tilbragte tid med venner og levde et vanlig liv.
Denne perioden ble samtidig hennes mest kreative, og hun fikk tid til å gjøre det hun elsker aller mest; å skape og spille ny musikk.
Og pleie sitt lidenskapelige forhold til gitarer. Hennes nye favoritt er en Martin OM42.

Singlen "Don't Save Me" har ligget nr 1 på VG-lista og vært blant vinterens desidert mest spilte låter på norsk radio.

”Under The Surface” er innspilt i Propeller Recording studio i Oslo, produsert av Kåre Chr. Vestrheim (Odd Nordstoga, Gluecifer mfl).
Thom Hell medvirker som gjestevokalist på duetten ”To An End”. Strykere er arrangert av Lars Horntveth.

Bandet består av: Karim Sayed (trommer) Even Ormestad (bass) Tom Hell (piano, gitar, vokal) Kaja Pettersen (cello) Marius Graff (banjo, mandolin) og Marit Larsen (gitar, mandolin, piano og vokal)

Fakta:
Startet karrieren med barndomsvenninnen Marion Ravn (21), begge fra Lørenskog
Ga ut sin første plate ”Marit & Marion synger kjente barnesanger” (1996)
M2M fikk kontrakt med Atlantic Records (1998), ga ut to album ”Shades Of Purple” og ”The Big Room”.
M2M singlen ”Don’t Say You Love Me” (1999) nr 2 i Norge, nr 1 i Thailand, Sør-Korea og Danmark, topp 5 i Australia og New Zealand, topp 10 i Finland, Chile og Mexico.

Solgte 600.000 i USA alene.

Turnerte m/ Hanson og Jewel i USA (2002)
M2M oppløst i 2002

Album diskografi:
Marit & Marion ”Marit & Marion synger kjente barnesanger” (1996)
M2M ”Shades Of Purple” (2000)
M2M ”The Big Room” (2002)
Marit Larsen “Under The Surface” (2006)

Det er rart med det.

Jeg trodde at Los Lobos var ”La bamba”, og kun det. Du husker sikkert slageren fra 1988, danselåten som toppet listene i USA tre uker på rad? Jenta i musikkvideoen tok seg bra ut, men jeg likte faktisk bedre Glenn Medeiros og hans ”Nothing’s gonna change my love for you”.

Så feil går det an å ta.
Jeg var 12 år.

Seinere la jeg merke til at gitarist David Hidalgo dukket opp på plater med helter som Tom Waits og Elvis Costello. Diverse anmeldere kalte Los Lobos ”verdens beste band”.

Hva i all verden?
De småfeite meksikanerne som sang ”La bamba”?

Ja da, det er lov å le. Men hvordan skulle jeg kunne vite at Los Lobos kommer fra Los Angeles, ga ut sitt første album i 1977, kan spille ethvert instrument som finnes, behersker alle mulige sjangre – og er en av de mest bemerkelsesverdige amerikanske gruppene siden The Band?

”Kiko” er Los Lobos sitt mesterverk.
Plata er en drøm i blått.
Den er rytmer i alle retninger.
Den er tradisjon og mangfold.
Den er helt unik.

Stemmer kommer og går. Sirkuset er på vei. Navn risses inn i trestammer. ”Kiko’” er åpne dører og lukkede rom. Den er engler med skjulte fjes, tog som ikke stopper, hjerter som jages bort.

Jeg har allerede nevnt The Band. Der Robbie Robertson, Garth Hudson, Rick Danko og Richard Manuel sugde til seg næring fra grenselandet mellom Canada og USA, streifer ”ulvene” fra Los Angeles rundt i området ned mot Mexico.

Los Lobos er minst like bevandret som Ry Cooder i den amerikanske musikkarven. Kunnskapen strekker seg fra tradisjonell tex-mex til Beastie Boys. Men bandet har også hørt The Beatles og Richard Thompson.

Cesar Rosas, den tredje låtskriveren i Los Lobos, nøyer seg med to bidrag på ”Kiko”. ”That train don’t stop here” og ”Wicked rain” forstyrrer ikke helheten, men er heller ikke høydepunkter.

”Kiko” er David Hidalgo og Louie Pérez sin plate. Hvis Los Lobos hadde vært The Beatles, ville Louie Pérez vært John Lennon. Han er kunstneren, visjonæren, dikteren. Han er mannen bak de fleste av gruppas tekster.

Selv om alle medlemmene i Los Lobos er talenter utenom det vanlige, er det noe spesielt med vokalisten og gitaristen David Hidalgo. Han er Garth Hudson og Robbie Robertson rullet i ett. Hadde man droppet et nyoppdaget, hittil ukjent strengeinstrument på trappa hans om morgenen, ville han ha behersket det til fulle tidlig på ettermiddagen.

Jeg synes også at han kan minne litt om Rick Danko, den aldeles enestående sangeren i The Band, mannen som hadde et helt eget filter på stemmebåndet. David Hidalgo har noe av det samme. Bare hør ”When the circus comes to town”, eller ”Angels with dirty faces”. For ikke å snakke om ”Kiko and the lavender moon”. Jeg kunne ha fortsatt i to avsnitt til.

Los Lobos er et av mine favorittband.
Nå liker jeg til og med ”La bamba”.

Hvor er det forresten blitt av Glenn Medeiros?

Katie Melua er den største superstjernen som har gjestet Drammen Elvefestival! Hun står på scenen på Gamle Kirkeplass 18. august sammen med Kurt Nilsen og Timbuktu.

Med sin jazzpregede popmusikk har Melua etter debuten i 2003 tatt verden og Norge med storm. Hun dundret inn på en åttende plass på VG-listen i april i 2004 med albumet "Call Of The Search". Da albumet begynte å sakte akterut, overtok albumet "Piece By Piece" i oktober i 2005. Halvannet år etter ligger fortsatt albumet inne på listen.

Melua har med det vært på VG-listen i over 120 uker. At hun brukte bare to måneder på å selge sitt første album til platina i England sier litt om populariteten også internasjonalt.

2. oktober 2006 holdt Elvefestival-aktuelle Katie Melua en konsert på bunnen av Nordsjøen. Resultatet er en 66 minutter lang dokumentar hvor vi får ta del i hele historien, helt fra hvordan drømmen og idèen om en konsert 303 meter under havet ble unnfanget. Vi får ta del i planleggingen, Katies og bandets sikkerhetstrening i forkant av konserten i boreriggen, vi får se hvordan de løste utfordringen det er å frakte 22 tonn med utstyr til bunnen av riggen, og vi får se Katie Meluas helt spesielle konsert i Nordsjøen på 303 meters dyp.

DVD'en inneholder også en god del ekstramateriale, bl.a. intervju og konserter som ikke tidligere har blitt vist. Filmen er i salg fra 28. mai.

Joe Cocker brølte seg bokstavlig talt inn i rockehistorien med sin legendariske versjon av «With a little help from my friends» på Woodstock-festivalen i 1969. Siden har han, med kortere og lengre avbrudd, turnert og gitt ut plater.

Uten sammenligning for øvrig: Den legendariske Cocker-konserten på Gamle Kirkeplass i 2002 sitter som støpt i minnet på mange tusen Drammensere. Drammens Tidende kvitterte den gang med terningkast 6:

"Med et kort nikk til de tusen fremmøtte, stilte Cocker seg i spott-lyset og vrengte ut av seg den ene gamle slageren etter den andre. "When the Night comes", "Summer in the city", "Up where we belong". Cocker har full kontroll, han presser rytmen, utveksler de obligatoriske kjærlighetsballadene med knapphet. Det er befriende å høre vokalister som synger "løvv" i stedet for den karakteristiske «løøøv» som har hengt igjen siden primadonnaene inntok jorden".
Cecilie Bille.
Etter snart 40 år i bransjen beviser sangeren fra Sheffield har fortsatt kan levere knallgode plater. Joe Cocker høres friskere og mer opplagt ut enn på lenge på sitt ferske album "Hymn for my soul". Produsenten Ethan Jones har gitt rustne-Cocker en friskere og mer moderne innpakning der han med sin karakteristiske stemme og innlevelse synger sanger av blant andre Stevie Wonder, John Fogerty, Bob Dylan og George Harrison.

Dette er soul-aktig voksenpop, og Cocker er både innom mer gospel-sanger som "Just pass it on" og "Hymn 4 My soul" til de mer soul-pregede "Love is for me" og "You haven't done nothin'"

Diskografi:
Joe Cocker - Joe Cocker! (1969)
Joe Cocker - With A Little Help From My Friends (1969)
Joe Cocker - Something To Say (1972)
Joe Cocker - A Can Stand A Little Rain (1974)
Joe Cocker - Jamaica Say You Will (1975)
Joe Cocker - Stingray (1976)
Joe Cocker - Luxury You Can Afford (1978)
Joe Cocker - Sheffield Steel (1982)
Joe Cocker - Civilized Man (1984)
Joe Cocker - Cocker (1986)
Joe Cocker - Unchain My Heart (1987)
Joe Cocker - One Night Of Sin (1989)
Joe Cocker - Joe Cocker Live (1990)
Joe Cocker - Night Calls (1991)
Joe Cocker - Have A Little Faith (1994)
Joe Cocker - Organic (1996)
Joe Cocker - Across The Midnight (1997)
Joe Cocker - No Ordinary World (2000)
Joe Cocker - Respect Yourself (2002)


Svenske Timbuktu og bacingbandet Damn! er blant høydepunktene på Drammen Elvefestival. Rap’eren opptrer på samme dag som Kurt og Katie Melua.

Timbuktus album «Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dö» fra 2005 lå 38 uker på VG-lista. Nå er rapperen aktuell med oppfølgeren «Oberoendeframkallande».
Timbuktu har på forbilledlig vis satt hiphop-kulturen inn i en svensk kontekst og fått rap på skånsk til å høres like fet ut som om den skulle kommet fra Bronx. Timbuktu er fra Skåne, den sørligste delen av Sverige, og rapper på den lokale dialekten. Han har lansert fire album, og har etablert seg selv som en politisk rapper. Viktige inspirasjonskilder er folkemusikk, amerikansk blues og musikk fra Vest-Afrika og Jamaica.

Timbuktu, eller Jason Diakité som han egentlig heter, er en god norgesvenn. Han har besøkt Norge gjentatte ganger de siste to årene, og i år er han like godt aktuell på Øyafestivalen, Quart og Slottsfjellfestivalen. For å ikke glemme Roskilde og Hultsfred!

Timbuktu startet sin rappekarriere tidlig på 1990-tallet, og ble raskt populær på hip-hopscenene i Malmö, Stockholm og København. Rundt midten av 1990-tallet startet han gruppen Excel, sammen med en dansk rapper. I 2000 lanserte han sitt første album, T2: Kontrakultur. Det doble albumet innholdt en CD med engelske tekster, og en med svenske tekster. Rundt den samme tiden som han spilte inn T2, var han på turne med de to andre kjente svenske rapperne Petter og Thomas Rusiak.

Det hele begynte som et gag, under marinestudentenes arrangement Ruka i 1994. Det skulle være rockekonsert, Arne Hurlen var siste rest av banset The Pissed Off Sons – og et nytt mannskap ble satt sammen for denne anledningen. Settlista bestod bare av coverlåter og bandet dyrket et harry-image til fulle. Neste konsert skulle spilles på Knaus på Studentersamfundet.

Mellom konserten på Ruka ’94 og Knaus-konserten våren 1995, hadde Arne vært hjemme i Rælingen og snekret sammen en CD kalt Postgirobygget – Vennligst lukk døren sammen med kameraten Hein Bergersen. Åndsverket ble så solgt av og til venner og bekjente for at Arne og Hein skulle få igjen gryna de hadde lagt ut. Men plutselig tok det hele ikke så rent lite av og femten hundre eksemplarer var i omløp. Så akkurat som med Lene Marlin noen år senere, var situasjonen nå den at man hadde en meget populær CD ute, uten at det var noe band der til å spille konserter.

Imidlertid hadde The Pissed Off Sons øvd inn noen av Arnes låter til den kommende konserten på Knaus, uten at det var noen åpenbar kobling mellom Postgirbygget-CD’en og The Pissed Off Sons. Dog gikk ryktene fort om at Arne var en av ”sønnene”, så da klokka nærmet seg konsertstart på Knaus stod det et par-tre hundre mennesker utenfor som sild i tønne og ville inn i et konsertlokale som kanskje kunne romme halvparten. Da de heldige var inne, var den ene døra revet av hengslene. Inne i lokalet var det også ting som ikke stemte. En røykmaskin hadde på mystisk vis slått seg på og røyklagt alt som var, inkludert backstage. Bandet gikk like så greit på scenen da røyken var på det tetteste, slik at publikum skulle tro at det der med røykmaskinen var en nøye planlagt effekt. Det slo oss at stemningen var merkbart best da vi spilte Arnes låter, så etter dette ble coverlåtene stort sett lagt på hylla, og låter fra Vennligst lukk døren øvd inn.

Bandet hadde ikke de store ambisjonene. Så etter dette sjøslaget skjedde det ikke mer før høsten ’95. Da hadde Arne og Hein fylt opp enda en demoCD med sanger, vi hadde fått med Øyvind på piano, og etter noen få øvinger spilte vi på Cafe Amsterdam (nå ”Druen”) i Trondheim, under navnet Arne Hurlen og Rikstrygdeverket. Konserten var en suksess, men til tross for den overveldende populariteten gikk bandet litt i dvale igjen etter konserten. Denne høsten spilte de bare to konserter til, en under Uka ’95 og en på Breiflabben pub i Trondheim. Og nå gikk de omsider under navnet Postgirobygget, siden det nå engang var det navnet folk forbandt med sangene.

Det nærmet seg jul 1995 og Arne var i motsetning til oss andre ferdig med studiene og hadde tenkt seg ut i fast arbeid. Planen videre var enkelt og greit å gravlegge bandet. Det var jo bare for moro skyld, og moro hadde det vært. Punktum. Men på dette tidspunktet hadde vår ivrige kamerat Ole Magnus presentert CDene for sin venn Tom Aleksandersen som igjen presenterte dem for sin far Åge og som igjen overbeviste Norske Gram om at de kanskje burde satse på dette. Før Arne rakk hjem til juleferien var kontrakt underskrevet med Norske Gram i Trondheim, og storlansering av langspillplate i juni 1996 planlagt.

Neste stopp var studio, der Melis ble spilt inn. Sangene var tatt fra Vennligst lukk døren og Rivd, og med hjelp av produsent og diverse andre musikere fikk plata sin form.
Før Melis ble gitt ut, var postgirobygget på sin første, lille turnerunde. Som siste akt på denne miniturneen skulle de ha sin første opptreden i storsalen på Studentersamfundet i Trondheim. For et publikum både større og gærnere enn dei hadde vært vant med, skulle det vise seg. Det var fredag 19. april 1996 og de var booket inn som B-band etter hovedartisten Angelique Kidjo. Konserten var gratis for alle som var på huset denne kvelden, og det var litt flere enn de tusen man pleier å ha som grense i storsalen. Klokka ett om natta hadde endelig folkemengden, som senere ble anslått til opp mot 1500 mann, kommet seg inn og konserten kunne begynne. Stemningen i salen kan vel beskrives som et sted mellom kaotisk og hysterisk med positivt fortegn. Ikke tvil om at folk var sulteforet på Postgirobygget i live-sammenheng. Folk divet fra PA-søylene, bannere med PGB på vaiet og golvet gynget så faretruende at de som jobbet i baren under tok seg fri og stengte. Fansen var fornøyd, og det var bandet også.

Et morsomt etterspill etter denne konserten var innspillingen av det ”hemmelige” sporet på Melis. Sangene på dette sporet ville plateselskapet egentlig ikke ha med på plata da de følte de var for drøye. Men etter å ha sett effekten av nettopp disse låtene på publikum på Samfundet ombestemte de seg. Money talks. Bandet benket segi studio med instrumenter, noen venner og en kasse pils, og spilte inn 23 tommer, Stygge Lille Trine og Tenk Om ”live til two-track” som det heter.

Melis solgte bra fra dag én og holdt seg på VG lista i 67 uker. Og det var først i 1997 det tok skikkelig av. Man begynte plutselig å spille En Solskinnsdag på radioen helt uten at plateselskapet eller andre hadde tenkt på den som en hit og promotert den dertil. Kult å se at en låt kan bli populær av seg selv. Melis’ popularitet gjorde at utgivelsen av Essensuell måtte utsettes.

Årene har gått fort, med jevnlig konsertspilling og utgivelsen av platene Supertanker, 4-4-2 og samleskiva Best av Alt. Og siden Best av Alt kom ut i 2003 har det bare vært en eventyrlig økning i antall fans som kommer på konserter. Nå er Postgirobygget aktuelle med CD´n ”Tidløs”

I følge bandmedlemmene har det alltid vært og er nå en enda mer moro å spille i dette bandet, og de holder på så lenge det er gøy og folk gidder å høre på. Og hvis lydmannen deres får rett i sine profetier, står de nok en sommerdag på scenen i Langesund som 70-åringer og synger: Bohemen er død!
Leve Bohemen!

Seks år tok det å overtale Bjørn Eidsvåg til å spille på Drammen Elvefestival.

Høsten 2006 kom Bjørn ut med CD'en Nåde. Både presse og forhandlere spådde nok en suksess da singelen Floden kom ut som den første smakebiten på albumet.

Duetten med Elvira Nikolaisen havnet på 1. plass på VG-lista, og singelen har ligget i et halvt år på Hit40 listen over de mest spilte låtene på norsk radio. Nåde har for lengst passert 200 000 solgte eksemplarer, og den har vært på VG-lista i et halvt år.

Bjørn Eidsvåg

Med albumet Nåde ble Bjørn Eidsvåg nominert i to kategorier under årtes Spellemann: Årets video for Floden og Årets artist. Han endte opp med selveste Hedersprisen i selskap med Åge Aleksandersen og Sissel Kyrkjebø.

Høsten 2006 besto også av en omfattende turné. Ikke mindre enn 45 konserter ble gjennomført fra slutten av oktober og fram til jul. Bjørn Eidsvåg og musikerne turnerte for fulle hus, og spilte for rundt 25.000 publikummere.

Med seg har han Børge Petersen-Øverleir (gitar), Håkon Iversen (bass), Jørn Øien (tangenter) og Anders Engen (trommer). I tillegg har Eidsvåg fått med strykere fra TrondheimSolistene.

Wenche Myhre – premiere under årets Elvefestival!

Da er det endelig klart at Wenche Myhre legger premieren på sin nye konsertserie til årets Elvefestival! "Wenche og Anders in concert" er tittelen på en storslagen konsert som har premiere i Drammens Teater under årets Elvefestival - søndag 19. august kl. 15.30 (ekstraforestilling) og 19.00.

Wenche Myhre og hennes samboer Anders Eljas har satt sammen en helt ny konsertserie som inneholder sanger fra hele Wenche Myhres karriere med stort orkester under ledelse av Anders Eljas. Dette blir en personlig, stemningsfull konsert og alle Wenche Myhre – slagerne vil komme i ny innpakning med et 17 manns stort orkester med symfonisk besetning.

Dette blir en storslått avslutning på årets elvefestival og vi ønsker alle sammen hjertelig velkommen til en stilfull hyllest av hele Norges Wenche Myhre!

Da Martin Steffensen og Kim Granholt grunnla Superfamily i 2002, endret de sine egne musikalske arbeidsmetoder totalt. De startet ikke med å møtes i øvingslokalet for å jamme
fram låter på sedvanlig vis. Derimot begynte de med å legge en haug av begrensninger på seg selv. De avla blant annet løfte om kun å bruke ekstremt dårlig utstyr, stort sett bestående av
en utdatert synth, en 15 watts gitarforsterker brukt til både gitar, bass og synth, samt en Windows 95-basert PC med betydelige plassproblemer

Som om ikke utstyret ga nok begrensninger i seg selv, forfattet de tre også en doktrine med strenge musikalske restriksjoner. Et kort utdrag fra doktrinen følger:

  • Septimakkorder er forbudt
  • Refreng skal max gjentas tre ganger, helst bare to.
  • Hver låt må inneholde et av følgende tre elementer:
  1. Akkorder som er sjeldent brukt i pop/rock
  2. Et C-parti som kommer som lyn fra klar himmel, malplassert i sammenhengen
  3. Stor kontrast mellom atonal leadvokal og harmoniske korlinjer
  • Riff skal spilles på tangenter, ikke på gitar
  • Alle former for soloer er forbudt
    Tanken var at begrensningene skulle gi musikken en helt tydelig retning. Sær rock – glad dans

Bandet ble først kjent via Urørt og byLarm og NRK Lydverket. Det musikalske uttrykket har satt seg, og om doktrinenen ikke alltid følges like strengt er det fortsatt sær rock/glad dans som kjennetegner gruppen. Superfamily er nå på A-listen til bl.a. P3, og er for tiden aktuelle med albumet Warzawa.